Hele Norges A-ha

Norge har vært heldige, vi har hatt mange store artister og band gjennom årene. Vi har hatt medlemmer i en verdens største grupper, Christian Ingebrigsten i A1, Lene Nystrøm i Aqua. Madcon er svært kjente over hele verden. Og Nico and Vinz er det nye, store fra Norge. Dette er bare noen få, vi har også hatt andre, blant annet Röyksopp som er en av de største bandene innen sin sjanger. Og det er flere man kunne nevnt, men om man skal prate om norsk musikk internasjonalt så er det kun et sted man kan begynne, A-ha.

 

A-ha er et band som ble formet i Oslo i 1982, bestående av medlemmene Morten Harket, som var vokalisten, Magne Furuholmen på keyboard og Paul Waaktar-Savoy. Det ble spesielt kjente og suksessfulle etter at de kom i kontakt med musikkprodusenten John Ratcliff. Det hjelper jo selvsagt på suksessen at Morten Harket blir sett på som en av tidenes beste vokalister og hans rekkevidde av hva og hvordan han klarte å fremføre var og er fortsatt fantastisk. For å se på deres status så kan man faktisk se til hvordan folk sammenligner musikkvideoen til «Take on me» med musikkvideoen til «Thriller» av Michael Jackson. De blir ansett som de to beste musikkvideoene gjennom tidene. Det er ikke bare på grunn av videoen, men også på grunn av A-ha sin status over hele verden. Michael Jackson var jo til og med i publikum da gruppen hadde sin første konsert i USA, noe som jo naturligvis er ganske spesielt.

 

Bandet er til og med det eneste bandet eller artist som ikke er engelske eller amerikanske som har fremført en offisiell Bond-sang. Det er en ganske stor ære når en tenker over det. Kanskje det største komplementet som en kan gi A-ha er at de anses ikke som norske lenger, de er et internasjonalt band, på lik linje med U2 eller Rolling Stones. Det er jo som sagt flere andre norske artister og band som har fått stor berømmelse og har hatt bra salgstall, men A-ha er store i det internasjonale markedet. De har verdensrekorden for det største betalende publikumet, da de hadde 198 000 mennesker på Maracana stadionet i Rio de Janeiro i 1991. Slike tall får man ikke om man ikke har en viss status i verden.